Et debattinnlegg av Bjarne J. Kvam, avdelingsdirektør og Olav A. Aasen, bransjesjef, begge Patentstyret.Publisert i Dagens Næringsliv, 13. september 2004
”Hvem snylter på hvem?” spør Håkon Wium Lie fra Opera Software i et debattinnlegg i DN (26. august 2004) og hevder EUs foreslåtte direktiv om datamaskinimplementerte oppfinnelser i all hovedsak bidrar til å gi advokater mer arbeid, og ikke er til fordel for programvareleverandørene. I sitt innlegg refererer han også til et debattinnlegg i DN 20. august, der Jens Måge og Sindre Jacob Bostad poengterer fordeler ved patenter på programvare. Wium Lie forsøker å bestride dette, men kommer imidlertid med en del påstander som er egnet til å skape misforståelser om temaet patentering av programvare.
Wium Lie antyder at EU-direktivet vil åpne for patentering knyttet til programvare. Dette er feil. Det har i en årrekke vært gitt patenter i Norge og andre land i Europa, av den typen som dekkes av direktivet. Direktivet innebærer i hovedsak harmonisering av lovverk og praksis mellom landene i EU og EØS-området, noe som er ment å gi større forutsigbarhet i forhold til hva som kan oppnås av rettigheter.
Wium Lie mener det er advokater og rådgivere som tjener på økt patentering. Bedrifter står imidlertid fritt til å velge rådgivere og til å bruke egen dømmekraft, men bør sikre seg at beslutninger fattes på grunnlag av riktig informasjon. I tilfeller der en bedrift ikke anser patenter som hensiktsmessige, bør den selvsagt ikke patentere. Det er imidlertid uheldig om en slik beslutning fattes på bakgrunn av en (mis)oppfatning av at patentering knyttet til datamaskinimplementerte oppfinnelser er en lite hensiktsmessig, men eneste mulige måte å beskytte programvaren på.
Programvareområdet har elementer både av industrielle rettigheter, primært patenter, og av åndsverk. EUs foreslåtte direktiv gjelder patentering av datamaskinimplementerte oppfinnelser. Enklere sagt, bruk av et program i en datamaskin til å løse et teknisk problem. Patent kan gis på oppfinnelser som utgjør slike løsninger, mens programvaren som sådan beskyttes av åndsverkloven. Wium Lie tåkelegger dette noe når han hevder at programvarepatenter er en dårlig måte å beskrive idéer på.
Hensikten med et patent på en datamaskinimplementert oppfinnelse er ikke å beskrive selve programvaren, men patentet beskriver hvordan programvaren bidrar til den konkrete problemløsningen, og med dette til å definere hvilken beskyttelse patentet gir.
Når det gjelder programvare som sådan, vil bruken av denne kunne lisensieres med basis i åndsverkloven, og det kan sanksjoneres om lisensvilkårene brytes, eksempelvis gjennom kopiering. Åndsverkloven gir imidlertid kun beskyttelse mot direkte kopiering, og ikke mot at andre programmerer sin egen versjon av den samme løsningen. Ofte kan det være her, i metodikken bak programmet, at mye av investeringen i programvareutviklingen ligger.
Det er også andre viktige forhold som må tas med i betraktningen ved all patentering. Bedrifters FoU-innsats vil normalt være forbundet med krav om bidrag til bedre produkter, prosesser osv., altså til firmaets lønnsomhet. Dette tilsier at beskyttelse av egne oppfinnelser bør foretas, slik at bedriftene får størst mulig nytte av disse.
Innen fri kildekode-bevegelsen deler medlemmene sine resultater med hverandre, og anser at dette bidrar til en mest mulig ressurseffektiv utvikling innen feltet. Dette er langt på vei den samme filosofi som ligger til grunn både ved publisering og ved patentering. Imidlertid synes dette fri kildekode-nettverket å mangle det rettsvern som et sett av gjensidige lisenser basert på patenter (krysslisensiering) utgjør.
Selv om patentering også innebærer offentliggjøring av egne resultater, gir et patent en tidsbegrenset rett til å holde andre unna utnyttelse av egne oppfinnelser, og dette kan representere mulige fortrinn som bedrifter absolutt bør vurdere å benytte seg av. Patentbeskyttelse gjelder uansett kun det som er nytt, og ikke eventuelt kjent teknologi som patentet bygger på.
Som Wium Lie påpeker kan etablerte patentrettigheter lisensieres eller selges, men det er ikke slik at en bedrift kan kjøpe et patent på egenutviklet teknologi fra Patentstyret. Patent gis etter en grundig vurdering av søknaden.
Den kanskje viktigste grunnen til å søke patentbeskyttelse er derfor å sikre egen teknologi og eget handlingsrom for denne. Wium Lie går ikke inn på dette, men beklager at enkelte bedrifters rettigheter gjør det vanskelig for andre aktører i bransjen. Det er imidlertid viktig for aktører i teknologiske virksomheter å sikre seg kunnskap om hva konkurrentene gjør også for å unngå overtramp i forhold til deres rettigheter, slik at erstatningssøksmål unngås. Som dokumentasjon på slike rettigheter er patenter en viktig informasjonskilde.