Søk varemerke i andre land

Du kan få vern i alle  medlemslandene ved kun å sende én søknad om EU-varemerke. Dette passer hvis du trenger vern i mange av EU-landene, og er mye enklere og billigere enn å søke til hvert enkelt land.

Prisen er fra 850 euro, men blir dyrere etter hvor omfattende søknaden er. Søknaden blir behandlet av EUs varemerkemyndighet, EUIPO. 

Norske søkere kan bruke denne ordningen, men siden Norge ikke er medlem av EU, gir ikke en EU-registrering vern i Norge.

Fordeler: 

• enkelt, ved at du bare trenger å sende inn ett søknadsskjema 
• billig 
• hvis det har gått mindre enn seks måneder fra du sendte inn en søknad i Norge, kan du «ta med deg» denne søknadsdatoen som en fordel når du søker om EU-varemerke. Dette kalles prioritet. 

Ulemper: 

• Et EU-varemerke må være registrerbart i alle EU-landene. Hvis det er hindringer mot å registrere varemerket ditt i ett eller flere av landene, kan det ikke registreres i EU som en helhet. Da kan du i tilfelle gjøre om EU-søknaden til nasjonale søknader i de landene merket kan registreres, og betale til hvert enkelt land. 

Hva koster det å søke EU-varemerke? 

• Informasjon om avgifter finner du på EUIPOs nettsider. Her finnes også en avgiftskalkulator. 

Er varemerket allerede registrert i EU?

Hvis du finner liknende varemerker som er registret i EU-land, kan det likevel være mulig for deg å registrere hvis de registrerte merkene gjelder andre varer eller tjenester enn det du tilbyr. Du kan sjekke dette i EUIPOs database.

Mer informasjon

Den internasjonale søknadsordningen tar utgangspunkt i en vanlig varemerkesøknad (eller en registrering) fra et enkelt land, som for eksempel Norge. Dette kaller vi basissøknaden. Denne basissøknaden er grunnlaget for en internasjonal registrering og den videre prosessen. Du velger deretter ut de konkrete landene du vil ha vern i. 

Ordningen kalles Madridsystemet fordi den er basert på en internasjonal avtale som ble undertegnet i Madrid. Norge er medlem av ordningen gjennom avtalen som heter Madridprotokollen. Det er FN-organet World Intellectual Property Organization (WIPO) som har ansvaret for å administrere søknadsordningen.

Fordeler

• enklere og billigere enn å søke i hvert enkelt land for seg 
• mulighet for å utvide den internasjonale registreringen på et senere tidspunkt til å gjelde flere land enn de du opprinnelig har valgt deg 
• behandlingstiden i de ulike landene kan variere, men er aldri over 18 måneder (landene har maksimalt 18 måneder på seg til å uttale seg om varemerket kan registreres i deres land) 
• hvis det har gått mindre enn seks måneder fra du sendte inn basissøknaden, får du med deg denne søknadsdatoen som en fordel. Dette kalles prioritet. 
• bare én myndighet (WIPO) å forholde seg til for administrasjon av registreringen i mange land (betaling av avgifter, fornyelser, overdragelser med mer) 

Ulemper 

• Den internasjonale søknaden er avhengig av den nasjonale basissøknaden i fem år. Hvis basissøknaden blir nektet eller slettet før det har gått fem år, faller den internasjonale registreringen i WIPO bort. Hvis det skjer, kan du omdanne den internasjonale registreringen til nasjonale saker i de enkelte landene.

Mer informasjon

Har du bare tenkt å satse i noen få enkeltland, kan det hende at det er mest praktisk å søke direkte i disse landene.

Hvis det har gått mindre enn seks måneder fra du sendte inn en søknad i Norge, kan du «ta med deg» denne søknadsdatoen når du søker i et annet land. Dette kalles prioritet. 

Hvordan du går frem og hva det koster, varierer fra land til land. 

Se oversikt over myndigheter i andre land lenger ned på siden.